Hele vinteren kl 07.31 om morgenen, mandag til fredag tar jeg T-banen til jobb. Turen tar et kvarter. Den brukes til å lese avisen, eller en bok, eller rett og slett sitte å stirre tomt ut i luften. I blant treffer jeg en nabo eller gammel korpsforelder. Da kan det være hygglig å prate litt, og oppdatere seg på voksne barns gjøren og laden. Men når man innser at disse perifere bekjente er på den samme banen dag etter dag blir det værre.


Man har jo ikke alltid noe å fylle disse påtvungne samtalene med på daglig basis, eller så vil man helst bare være i fred. I fjor høst ga jeg en fyr en relativt kald skulder på grunn av dette. Den dårlige samvittigheten gnagde hele vinteren, der jeg i grålysningen bevisst sto i en annen ende av perrongen enn ham. Helt til i høst. Da oppdaget jeg at en nabo bruker den samme taktikken på meg.


Vi er altså flere som bruker t-baneturen som et lite pustehull. En sjanse til å tømme hodet før arbeidsdagen starter om morgenen, og før kaoset hjemme treffer en om ettermiddagen. Kollektivtransport har mange fordeler.

Hetty