Hele vinteren kl 07.31 om morgenen, mandag til fredag tar jeg T-banen til jobb. Turen tar et kvarter. Den brukes til å lese avisen, eller en bok, eller rett og slett sitte å stirre tomt ut i luften. I blant treffer jeg en nabo eller gammel korpsforelder. Da kan det være hygglig å prate litt, og oppdatere seg på voksne barns gjøren og laden. Men når man innser at disse perifere bekjente er på den samme banen dag etter dag blir det værre.
![](https://lh3.googleusercontent.com/blogger_img_proxy/AEn0k_uwrHCxJ2P20EdB9neEACGak67qZrfSZ5paUOMvPSDVtdHsxNO5I8fQ3TqkwVKo6wLzU6-PV4XSV6zrGZKJqpg7RUDwA1KeVMLOecgHDFpj2Z1bu2Bs4ohD9C3qvHZvaBnb9B9nDLu3EdsaaxQ=s0-d)
Man har jo ikke alltid noe å fylle disse påtvungne samtalene med på daglig basis, eller så vil man helst bare være i fred. I fjor høst ga jeg en fyr en relativt kald skulder på grunn av dette. Den dårlige samvittigheten gnagde hele vinteren, der jeg i grålysningen bevisst sto i en annen ende av perrongen enn ham. Helt til i høst. Da oppdaget jeg at en nabo bruker den samme taktikken på meg.
![](https://lh3.googleusercontent.com/blogger_img_proxy/AEn0k_ugLM9te6JNQaknPAHBIJBlTAAAeJWQYJtZ3C9v6HjZ1U_MYOuYYNrKawv7WOfmoxTXuJVXmIxLTbc5uRZN6HmjzAQElndktRiINzlQShFf-_Xbk5phux2qysSXNdIqTc4i_4gaWwsZ=s0-d)
Vi er altså flere som bruker t-baneturen som et lite pustehull. En sjanse til å tømme hodet før arbeidsdagen starter om morgenen, og før kaoset hjemme treffer en om ettermiddagen. Kollektivtransport har mange fordeler.
![](https://lh3.googleusercontent.com/blogger_img_proxy/AEn0k_s_fmfOqv3KLCI2a0aGlEDltcF8lNTqgtMJ383QjjCT-N8GDeZJOV6FdKeHNBcnFiO1SMHZiCyj4gX1ra93pGE4FAWzeEP3RxyyLWk1FcTtR_XlwvU5XitJ3T0cbRX_OA=s0-d)
Hetty