Torsdagsvakt

Alle som har barn i korpset (som i alle andre slags aktiviteter), forventes å dra sitt strå til lasset.

Det er mange jobber man kan ta. Etter snart 14 år i korpset, med utsikt til enda mange fler, har Hetty lært seg en del knep. Hun tviholder på jobben som uniformsdame. Da trenger man kun en liten, intens innsats over et meget begrenset tidrsom på våren. Dessuten treffer man alle musikantene, og de fleste foreldrene, og det er veldig hyggelig. Og synlig.

Og så er det trumfkortet: Torsdagsvakten. En torsdag i måneden skal man sitte alene på SFO-kjøkkenet, med utsikt mot gangen, og se på alle som kommer og går. Fra halv fem, til litt over åtte.

Det er utrolig mange som ser på torsdagsvakten som et offer. Hetty bygger opp under dette inntrykket så godt hun kan. Men det er ikke sant. 3-4 timer mutt putt alene. Kun avbrutt av barn som kommer og går til spilletime hver halvtime. Blide er de, og hei sier de.

Og i mellomtiden sitter hun der med boka, godteriet og brusen, og hverken kan eller skal gjøre noe annet enn å slappe av. Det er himmelen.

Hetty

(Bollene var forresten megatørre. Nedtur.)