Funderinger rundt rosa...

Kjapp tur til byen i dag for å kjøpe joggesko annonsert i avisen i går. På vei hjemover oppdaget jeg at jeg satt og smilte litt for meg selv- ikke fordi jeg hadde gjort et godt joggeskokjøp, hvilket i seg selv er en hyggelig ting, men fordi skoene ikke hadde røde striper slik som i annonsen- stripene var rosa!!!

Så må man undres litt over at selv etter å ha passert 40 kjenner man en indre glede hver gang man har blitt eier av noe rosa. Skyldes det at en brun og oransje oppvekst på 70 tallet har medført et undertrykt behov for å iføre seg yndige rosatoner? Ikke bare var rosa totalt fraværende så fort man hadde vokst ut av de rosa silkekjolene som fjerne slektninger i Amerika sendte i posten til den lille gardjenta på arnestedet, men bygdenorge på den tiden dyrket heller ikke fram de typiske feminine sidene i særlig grad- da var man nemlig jålete og det innså man fort at man ikke skulle være!

Og hvem er det nå som i flere år har løpt etter småjentene sine med brune ullkjoler og hjemmestrikkede kreasjoner i brunt og beige? Og hvem har hatt harde forhandlinger i butikken med minstejenta om det skulle kunne være mulig at vi i år kan kjøpe blått i stedenfor rosa regntøy? Dette selv om man selv kjenner det boble i blodet i glede over rosa.

Og hvorfor er det slik at den bedre halvdelen aldri i sitt liv har fått så mange kommentarer på antrekket som da han for en tid siden stilte på sommerfest nord for Sinsenkrysset i sin rosa skjorte? Dette ble kraftig kost for gutta at menn kunne finne på slike sprell...var han egentlig 100 % hetero?

Og hvorfor er det slik at selv en relativt tolerant (vel?, på en god dag, kanskje) trebarnsmor i sin beste alder bosatt i storbyen (dvs meg) lurer veldig på hvorfor treåringen i barnehagen, som uten tvil er en gutt, går rundt i rosa ulltøy?

Nok funderinger for denne gang. I ettermiddag skal jeg ta på de nye rosa skoene, gjøre min borgerplikt som kioskvakt i hånballhallen og smile til meg selv hver gang jeg kaster et blikk ned på føttene :-)





Netty